Hvert år stiller omkring én million mennesker seg klare på startstreken for å løpe et maratonløp. Mange løpere lurer på hvordan vi kan være i stand til å løpe en så lang distanse, hvor lenge man må trene for å klare dette, og hva som gjør en maraton til en maraton. Svarene på disse spørsmålene kan vi finne ved å ta et historisk tilbakeblikk.

Der det hele startet: Athen vs. Persia

I år 490 f.Kr. gikk den persiske hæren i land ved Marathon, med planer om å erobre Athen, omkring 40 kilometer unna. En athensk hær på 10 000 mann forlot  byen for å kjempe mot 25 000 persiske krigere. I et løpende lynangrep stormet de mot fiendens frontlinje og kjempet mann mot mann med sverd, pil og bue og bare never. Perserne ble overrumplet og flyktet mot havet og båtene sine, etter å ha mistet 6400 soldater, mens athenerne kun mistet 192 mann. Seieren på Marathonsletta var en stor triumf, og historier fra slaget er blitt gjenfortalt i årtusener.

42 195 – den ikoniske distansen

Mange maratonløpere har hørt myten om budbringeren Feidippides eller Fillipides som angivelig løp de 40 kilometerne fra Marathon til Athen for å kunngjøre seieren  over perserne. Da han kom frem skal han ha ropt «Νενικήκαμεν!» (Vi seiret!), for så å falle død om. Denne populære myten er dog ikke like imponerende som den sanne historien, antageligvis. Ifølge den greske samtidshistorikeren Herodot sendte athenerne nemlig den erfarne kuréren til Sparta, hele 240 kilometer unna, for å be om hjelp før slaget. Til tross for bokstavelig talt antikke sandaler og dårlig infrastruktur, nådde han frem allerede dagen etter. Det var ikke før et halvt årtusen senere at myten om budbringeren som løp fra Marathon til Athen ble nedskrevet av den greske satirikeren Lucian. Lenge etter det igjen, på 1800-tallet, ble myten om Fillipides kjent i akademiske kretser i Europa, og idéen om å hedre myten med et eget løp blomstret. I 1896 sto maraton på programmet i det første moderne sommer-OL i Athen, og arbeidskaren Spiridon Louis vant på tiden 2:58:50. Lenge var den satte distansen omkring 40 km, men i OL i London i 1908 ble den eksakte distansen fastsatt. Prinsessen av  England ønsket at barna skulle se starten av maratonløpet, og dermed målte man distansen fra start utenfor Windsor Castle til målområdet på White City Stadium. Disse ikoniske 42 195 meterne ble standard lengde på alle maraton fra og med OL i 1924, og løpes i dag av omkring én million mennesker hvert år.

Født til å løpe maraton?

Mennesket har en usedvanlig evne til å løpe langt, spesielt i varme og tørre omgivelser. Denne evnen avhenger av en rekke anatomiske og fysiologiske egenskaper som er unike for menneskearten, og som antyder at langdistanseløping har spilt en viktig rolle i menneskets evolusjonære historie. For omkring 6 millioner år siden skilte hominidene (menneskeapene) seg fra sjimpansene og begynte å gå på to bein. Ytterligere 4 millioner år senere utviklet datidens homo (menneske) egenskaper som muliggjør gange og løp over store avstander. Vi utviklet et mekanisk effektivt løpesteg som muliggjør lagring og frigjøring av energi når  tyngdepunktet senkes og heves, slik at vi kan løpe lengre og med lavere energiforbruk. For å bidra til dette har mennesket, i motsetning til apene, godt utviklede og fjær-lignende akilles-sener, iliotibialbånd og ligamenter i foten, som sammen med store leddflater også øker kroppens evne til å dempe støt i landingsfasen. Kroppene våre ble samtidig høyere og tynnere, og vi mistet pels og fikk flere svettekjertler, slik at varmetapet kunne økes og forhindre overoppheting. Disse høye, oppreiste menneskekroppene fikk større setemuskler, smalere midje, smidig brystkasse og bedre vestibulookulær refleks for å lettere kunne stabilisere overkroppen, motvirke armenes rotasjon, og se bedre under løping. Beina ble tynnere og lengre for økt steglengde og effektiv pendelbevegelse, og bidro sammen med de stadig kortere tærne til bedre løpsøkonomi.

Menneske mot natur

Disse menneskelige trekkene ble antagelig utviklet for at vi som altetere skulle være konkurransedyktige mot andre kjøttetere i vår jakt på kjøtt. De fleste pattedyr er gode sprintere, enten fordi de som rovdyr er avhengige av hurtighet i jakt, eller er byttedyr som forsøker å unnslippe disse rovdyrene. Mens de fleste firbeinte enkelt galopperer fra oss mennesker, er vi biomekanisk sett begrenset til en avart av de firbeintes langdistanseteknikk; trav. Mennesket er dog – sammenlignet med andre primater og pattedyr generelt – usedvanlig dyktige langdistanseløpere, spesielt i varme forhold. Den langsomme, utholdende og ufarlige langdistanseløperen uten sofistikerte våpen klarte tross alt å konkurrere med andre kjøttetere i kampen om overlevelse. Dette gjorde våre forfedre med to forskjellige metoder; åtseleting og utmattelsesjakt. Etter at rovdyret var ferdig med sitt bytte, kunne mennesket løpe i flokk til det forlatte kadaveret før andre åtseletere ankom. En menneskeflokk kunne også jage rovdyr eller åtseletere bort fra kadaveret. Allikevel er det utmattelsesjakten som regnes som den virkelige styrkeprøven. På den varme, afrikanske sletten kunne jegeren løpe etter byttet i timevis, enten alene eller i flokk. Mens jegeren svetter, må byttet kjøle ned kroppen ved å puste, noe som forstyrres av åndedrettet og bevegelsene under galoppering. Utmattet faller det overopphetede byttet om, og jegeren kan enkelt sette inn nådestøtet med spydet fra kloss hold. Begge disse metodene har antagelig blitt praktisert i millioner av år, og praktiseres også i nåtiden blant enkelte afrikanske stammer. Så husk dette når du står på startstreken til din neste maraton: Selv om du startet å trene i fjor, har forfedrene dine gitt deg et godt utgangspunkt ved å begynne å løpe for millioner av år siden. Akkurat som oss løp de ofte i flokk og kjempet mot utmattelse og stekende varme. De kriget mot rovdyr og jaktet byttedyr, mens vi kjemper mot konkurrenter av samme art og higer etter selvrealisering. Så selv om det moderne mennesket ikke lenger trenger å løpe, er vår evne til å løpe maraton en tydelig manifestasjon på de egenskapene som har utviklet oss mennesker til å bli slik vi er i dag.

TEKST: Even Brøndbo Dahl er en allsidig og rutinert mellom- og langdistanseløper fra de bølgende jordene i hedmarksbygda Romedal. Even jobber som personlig trener og idrettsfysiolog ved Driv Trening i Oslo og har en mastergrad i idrettsfysiologi og biomekanikk fra Norges idrettshøgskole. Han løper for hjemklubben FIK Orion og har nettopp kvalifisert seg til Universiaden (OL for studenter) på 1500 og 5000 meter.

Published in Runners World 5/19